Og bakom synger skogene

av Trygve Gulbranssen (1894-1962)

Dette er en av de mest polulære bøker som noensinne er utgitt i Norge, oversatt til 30 språk og solgt i 12 millioner eksemplarer. Ikke alle mener at de hører hjemme blant seriøse klassikere, men selv finner jeg mange kvaliteter ved særlig denne første boken i trilogien. Stemningen, naturskildringene og beskrivelsen av den gamle storgården Bjørndal og dens beboere fengsler fra første setning, og det er vanskelig å legge fra seg boken før den er utlest.

Det var gått mange år siden jeg sist leste bøkene, men så fant jeg tilfeldigvis Tore Hoels biografi om Trygve Gulbranssen, “Manns plikt”, og da ble interessen vekket påny. Trygve Gulbranssen var et arbeidsjern. Bare 9 år gammel begynte han å jobbe som ærendsbud etter skoletid. Han var lesehest og skolelys. Han tok også tegneundervisning i mange år ved siden av studiene. I meget ung alder fikk han sjefsjobber innen økonomi i solide bedrifter. Det var levebrødet som var det aller viktigste, men hans egentlige interesser lå mer på det kunstnerlige planet. I en travel jobb brukte han nettene til å skrive trilogien om Bjørndalsfolket, som altså ble en stor suksess. Bøkene ble utgitt i 1933, 1934 og 1935.

Ellers var Gulbranssen meget sports- og friluftsinteressert. Han ble formann i idrettsforeninger og etterhvert også sportsjournalist. Som journalist skulle han bl.a. dekke sommer-OL i Berlin i 1936, og i den forbindelsen fikk han en spesiell innbydelse, nemlig fra Hitler som i brevet informerte at boken Og bakom synger skogene (Und ewig singen die Wälder) lå på hans nattbord. En tvilsom kompliment for Gulbranssen, som avslo invitasjonen til å besøke Hitler.

Men selv om boken tilhørte Hitlers (og han var ikke den eneste) yndlingslitteratur, så tillater jeg meg å like den :-) Om handlingen forteller Tore Hoel her , men stemningen får man bare ved å lese boken/bøkene selv. Fin beskrivelse av bøkene på nettstedene Godt lesestoff og Leserglede også.

I blant kan man få inntrykk av at Gulbranssens allsidighet og arbeidssomhet har vært et “drawback” for ham i å bli anerkjent som seriøs forfatter. Nettopp fordi han har vært en sliter fra barndommen av, og allikevel har beholdt sine vare kunstnerinteresser, har han min store beundring!

-
Den østerikske filmen “Und ewig singen die Wälder” ble innspilt på Bjølstad gård i Heidal i 1959. (Trygve Gulbranssen var misfornøyd med resultatet, og etter å ha lest “plottet” her skjønner jeg hvorfor Tore Hoel kalte filmen et makkverk og en hån mot bøkene, det er jo en oppkonstruert historie som har lite med bokens innhold å gjøre.)

Scener fra filmen:


-

(Joachim Hansen, Maj-Britt Nilsson)

CAST & CREW: Gert Fröbe/Der alte Dag, Hansjörg Felmy/Tore, Joachim Hansen/Der junge Dag, Carl Lange/Herr von Gall, Anna Smolik/Elisabeth, Maj-Britt Nilsson/Adelheid, Jürgen Goslar/Lt. Margas (AUT, 1959)

- Musikk fra filmen her

Vist 1265 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Fin introduksjon til Gulbranssen, Ranveig! Jeg vet at jeg har/har lest noe av ham en gang, men jeg kan ikke memorere så mye. Kanskje dette inspirerer meg til å ta fatt på ham igjen?
Artig anekdote om Gulbranssen og Hitler, forresten! Den viser at det går godt an å ha felles interesser, f.eks. innen litteratur, selv om man har vidt forskjellige livsyn og poilitisk oppfatning!

Ja, heldigvis har vi mennesker forskjellige sider og kan møtes i noen felles interesser, det er fint! Men skummelt å tenke på hvordan livet kan ta en uventet og skjebnesvanger retning. Hitler var jo i sin ungdom søker til kunstakademiet (han var en ikke ueffen tegner/maler), men kom ikke inn. Tro hvordan verden hadde sett ut hvis han var blitt opptatt ved akademiet og fortsatte som kunstner på heltid….?

Det kan man lure på, Ranveig! Jeg skrev historisk særoppgave om Hitler, var fascinert av ham som fenomén og (folke)forfører. Hans opprinnelige navn var Schicklgruber (farsnavnet) men han tok tidlig sin mors etternavn Hitler. Hadde jeg vært Gulbranssen hadde jeg tatt imot invitasjonen, det er ikke bortkastet å lære motstandere å kjenne. Hitler kunne nok ha gjort det bra som kunstner, uten at jeg er noen ekspert på området. Bildene hans skal være svært ettertraktet i dag. Her er ett jeg liker, som jeg tror ikke var med på videoen din:

Du verden, ja jeg må innrømme at jeg så flere bilder jeg synes var skikkelig flotte, bl.a. noen blomsterstilleben. Akk ja, som en av seerne på YT kommenterte: He had passion! but when he failed in creation he turned to destruction.. …

Eg las desse bøkene i min ungdom, og det er lenge sidan! Kanskje tid for ein repetisjon? Eg har hørt at bøkene var eit resultat av eit veddemål, der G. vedda på at han skulle klare å skrive bøker som skulle bli bestseljarar. Og at det blei desse tre bøkene. Då hadde han innfridd, og skreiv ikkje meir. Veit ikkje om det stemmer. Takk for interessant innlegg, Ranveig!

Hyggelig at vi har flere “lesehester” med oss, Solveig! Uansett veddemål eller ikke (husker ikke å ha lest det) må det jo ha vært mer som har motivert ham til å skrive disse tre bøkene. Tore Hoel trakk fram besteforeldrene som fra han var liten fortalte “bondehistorier” til ham, noe han ble fascinert av. Men at han til nære bekjente kan ha uttalt at hans bøker skulle bli bestselgere, tror jeg gjerne, med den perfeksjonisme og de høye krav som han stilte til seg selv i alt han involverte seg i.
.

Myten om at han skrev bøkene som følge av et veddemål er en vandrehistorie som ble presentert i VG på 70-tallet, men har ingen rot i virkeligheten. Det som faktisk skjedde var at Gulbranssen i sin ungdom ble inspirert av sine foreldres (særlig morens) fortellinger, som han noterte flittig ned. Da han fant en gammel bibel fra en forfader (går igjen i bøkene), ble det tungen på vektskålen til å begynne skrivningen. Han skrev altså om bokuniverset sitt fra ungdommen av (mye som ikke kom med i bøkene) og det sies at de første utkast var ferdige så tidlig som i 1914. Står forøvrig fyldig om ham på Wikipedia.

Takk Hans R., fint med all informasjon som kan utfylle bildet av Gulbranssen og hans bokverden.

Annonse